Hips don’t lie

Dette siste året har snurret som lykkehjulet på et slitent tivoli. Rundt og rundt, og jeg har ikke skrevet noe om Shakira som førehundvalp. Ikke at det ikke har vært noe å skrive. Denne valpen har allerede jobbet som reklamefilmstjerne for leverpostei, hatt kennelhoste, sovet på det beste hotellet på Røros, og spist en rotte nesten like stor som seg selv. På det tidspunktet var hun rundt ti uker, nettopp ankommet Villa Tandberg, og katten Jack hadde visst planer om å innynde seg hos nykommeren ved å legge et jordrottelik på plenen. Jeg sverger på at jeg forsøkte alt jeg kunne, men den episoden står for meg som en grøsser i sakte film; Shakira glufsende i seg det hårete brune beistet, mens jeg desperat kaster meg etter halen i det den forsvinner inn i det litt hundegapet. Jeg rakk ikke fram. I ett døgn satt vi musestille (!) ved valpesenga og lurte på om vi skulle ringe hundeskolen, eller om det kom til å gå bra.

“Det var jo en jordrotte". “De har vel ikke mange sykdommer.” “Men den var diger.”

Valpekreket sov som en pyton i femten timer. Det tar tid å fordøye et rottelik.

Uka etter hadde vi førerhundaspiranten vår, Dean, på besøk. Den store, flinke, nesten voksen gutten vår reiste og la igjen en stor dose kennelhoste. Både Shakira og “liksomkusine” Petra er nå immune. Men det var ikke morsomt mens det sto på. Vi trodde Shakira minst hadde svelget en pelsjakke, sånn som hun brakk seg, men denne gangen var det altså en skikkelig hundeinfluensa. I tillegg fikk hun en eller annen allergisk reaksjon, og så ut som om noen hadde blåst opp fjeset hennes med en sykkelpumpe.

Noen uker seinere svelget hun Hannas lille sommersokk, og da ringte vi hundeskolen. Mange gode råd og en spykur seinere (en stor spiseskje salt i et halvt glass vann fylles på flaske og helles ned i svelget), kom den opp igjen. Vi må nok innrømme at denne valpen har vært veldig glad i ting som kan spises, bare det ikke er hundemat.

Da vi kom i hundebutikken for å kjøpe fór og spurte om de kunne anbefale et godt fór til en Golden Retriever som ikke likte mat, så de bare rart på oss. En sånn Golden hadde de ikke hørt om før. Men det går bra – Shakira spiser det hun vil, og vi passer på å legge alle sokkene høyt.

Som alle førerhundvalper må Shakira trene litt ekstra på miljøer og steder hun ikke har vært før. I motsetning til Dean, har hun kjeftamentet i orden, og hvis det er noe hun ikke er helt trygg på, sier hun i fra. Som den iskalde sommerkvelden på Røros hvor vi fikk sitte inne på en koselig restaurant og spise (det er ikke alle steder vi har fått lov til å være inne, og vi kan jo ikke insistere) . Vel, Shakira likte ikke de store grønne plantene og heller ikke servitøren, så hun bjeffet og så skummel ut, helt til en av oss måtte gå ut med kreket til hun roet seg. Det var litt som å ha en treåring om igjen.

Men aller mest har vi hatt et supert år, og selv om Shakira er fra samme oppdretter og er samme rase som Dean, er de ganske forskjellige. Det har vært spennende. Det de i alle fall har felles, er vanngalskapen; der det finnes en vannpytt, kan du vedde på at det finnes en Golden som dypper seg.

Vi har hatt et håp om at Shakira skulle bli avlstispe for hundeskolen. På den måten ville hun bli mamma til førerhundvalper, og ikke førerhund selv. Og hun ville bo hos oss for alltid. Å få en ny førerhundvalp så kort tid etter å ha levert fra oss en førerhundspire var nok litt i tøffeste laget; jeg skal innrømme at vi ønsket oss en Golden fra Attigården, som Dean var, og dette virket som en bra løsning. Ble hun avlstispe, ville hun bli hos oss, og ble hun kassert, ville hun bli hos oss. Det var selvfølgelig også en sjanse for at Shakira ikke kunne brukes i avl, og dermed ville bli førerhund, men den sjansen tok vi. Vi ville ha vært stolte uansett. Men med mye større klump i halsen, det må jeg innrømme.

Og så kom beskjeden. Hips don’t lie. Røntgenbildene viste at Shakira har hofter som lationdronningen hun er oppkalt etter, løse og ledige. Altfor løse og ledige, skulle det vise seg. Hun kan ikke brukes i avl og heller ikke som førerhund. Om vi ville overta henne? Det er det ingen tvil om. Vi valgte å bli fórverter fordi vi ville prøve å ha hund. Etter å ha hatt to så fine valper som Dean og Shakira, er familien enige. Vi liker å ha hund. Dean ble vårt bidrag til en blind. Shakira ble vår egen. Sånn er det. Vi er glade, selv om vi gjerne skulle vært med på å gi flere bidrag til hundeskolen. For det har vært en lærerik tid å være fórverter, og kanskje vil vi gjøre det igjen. Når og hvis vi får tid til en valp i tillegg til Shakira.

Vi er så heldige å høre litt om Dean innimellom. Han har det bra og har en kjempesøt eier som forhåpentligvis får masse glede og nytte av ham i mange år.

Shakiras liv fortsetter her i Villa Tandberg, på skauen, på jakt etter dammer å bade i, vann å svømme i, og forhåpentligvis på leit etter kantareller – for en hobby må vi jo ha.

Kontakt meg gjerne om du lurer på å bli fórvert for en førerhundvalp. Jeg forteller gjerne mer om hvordan vi har hatt det .