Å tenke litt lenger enn sin egen nese

Først nå da jeg ikke lenger har en pelskledd kamerat å rusle gatelangs med, innser jeg hvor meningsløst det kan føles å gå kveldsturen alene. Etter ei uke uten annet å gjøre enn å henslepe i sofaen foran OL (helt ufrivillig), uten en eneste grunn til å bevege seg utendørs,  spurte jeg far i huset om han ikke ville være med ut å lufte seg litt. Hvorfor det? svarte han, og da skjønte jeg det. For i de siste fjorten månedene har det ikke vært noe problem å finne en grunn til å komme seg på tur. Den beste unnskyldningen man kan ha for å få beveget den late kroppen sin ut av huset, er en hund.

Det forrige blogginnlegget mitt var kanskje på grensen til det jeg selv kaller for altfor mye reality. Altfor mye tårer og altfor mange følelser. Men sånn var det, og sånn er det. Tar du en hund inn i huset, får du skylde deg sjøl.

Det går litt lettere nå. Gode, flinke forvertskoordinatoren vår har gitt oss noen hint om hvordan det går med Dean, og treneren har lagt ut bilder på facebook av studenten og de nye kompisene hans (en storpuddel, en schæfer, en labradorjente som han liker veldig godt, og to barske rottweilere). Og sagt at hun er fornøyd så langt. Enda er det omtrent ei uke igjen av testingen, men vi forbereder oss nå på den beskjeden som vil være uhyre spennende, uansett utfall; skal Dean settes i trening til førerhund eller skal han ikke.

Det vi vet helt sikkert, er at om han ikke kommer i trening, så kommer han hjem til oss. Uansett kommer han forhåpentligvis hjem på ferie mens han er student. Vi håper i alle fall det.

– Og til nye kusine Petra, en fransk bulldog på 3 måneder. Se hvor liten Dean forsøker å gjøre seg for at de skal kunne leike.Dean_Petra

Men vi kjøpte ikke vår egen hund. vi tok til oss en valp som ikke var vår, en valp som hadde fått et mål med livet sitt. Det har det vært viktig å tenke på i disse ukene. Vi har hatt hund på prøve, uten forpliktelser lenger enn ett år, og det vi har betalt for det er å bli glad i noen som skal reise fra oss, men som vil elske oss hele livet for det hjemmet vi har gitt, og den tiden vi har delt. Det er en liten pris å betale å gråte fordi man er glad i noen som ganske sikkert skal leve et kjempegodt liv, og ha en kjempeviktig jobb.

Omtrent samtidig med at vi leverte Dean, var det en kommende førerhundbruker som skrev i hundeskolens facebook-gruppe. Han hadde hatt førerhund før, og gledet seg nå til å få nr. to. Det han skrev, trøstet meg veldig, og satte perspektiv. Vi har alltid forsøkt å huske på at vi bare har Dean til låns; for å få erfaring med hvordan det er å ha hund, men også for å gjøre en innsats for noen som trenger det. Det er virkelig enkelt å gjøre en god gjerning som forvert; man får så uendelig mye tilbake. Både kjærlighet og stolthet og vissheten om å være til nytte for noen.

Jeg har fått lov til å gjengi teksten hans, jeg har bare gitt hunden et annet navn (”Della” i This is How it ends – Katherine MacMahon). Historien gir så fantastiske eksempler på hva “vår” Dean kan komme til å bety for noen som trenger det kloke hodet hans, motet hans, kjærligheten hans og kameratskapet, og som forverter kan vi være stolte av at vi har bidratt til det.


En førerhundbrukers første møte med førerhund nummer to:

Første gang jeg gikk med førerhund var alt nytt og utrygt. Lite visste jeg den gangen for 14 år siden om hvordan det skulle fungere og hva jeg skulle gjøre. Den gangen så jeg fortsatt litt, og jeg måtte kjempe med følelsen av unormalitet ved å skulle gå med førerhund. Den gangen i Oslos gater visste jeg ikke hvor bra det ville føles å arbeide sammen med disse fantastiske hundene. Jeg kunne ikke vite hvor mye min førerhund skulle bety for meg. Jeg kunne ikke helt tro at jeg ville klare å mestre dette samspillet.

Med Della gikk det lettere. Jeg visste litt om hva jeg gikk til. Det var om lag 2,5 år siden sist jeg holdt i en førerhundsele, og det føltes en smule rart. Mine kalde fingre tok tak i selen, og Della sto nå logrende ved min venstre side. Hun var uten tvil klar for å gå på jobb. Tre korte og raske kommandoer, og vår første tur var et faktum.

Instinktivt var jeg nok stilt inn på min gamle hunds trekk og fart. De første skrittene i den glatte snøen ble derfor ganske fomlende. Fra en lettbent og trippende puddel til en kraftig liten labrador. Snøen dekket alt av underlag, og det var ikke enkelt for lille Della å forstå hva som var vei eller grøft. Når jeg sier at hun er liten, er det egentlig lav jeg mener. Hun er både sterk og har et godt driv.

På mine mumlende kommandoer gjorde hun som hun fikk beskjed om, og dro meg nedover veien i boligfeltet.

Hun var også stresset, trolig nysgjerrig på dette landskapet hun ikke tidligere hadde sett eller snust inn. Tempoet var derfor i overkant høyt, men trekk og rytme føltes veldig riktig.

Bak oss gikk treneren. Han veiledet meg, og ga instrukser til Della når hun ble usikker eller var på feil spor.

Meter for meter og minutt for minutt gikk det bedre. Jeg slappet mer av, og jeg gled sakte, men sikkert inn i modus som førerhundbruker. For hvert skritt vi tok følte jeg at vi gikk fra å være to ukjente til å bli et team. Vi gled sammen i en fart som passet oss begge, og det ble mindre nøling og avbrudd.

Etter en runde i nabolaget var vi igjen på vei langs bilveien der turen hadde startet. Della svingte inn oppkjørselen vår og stoppet på kommando ved bilen til treneren.

Hun fikk masse ros, og jeg satte meg ned på huk for å komme nær henne.

Det føltes så riktig. Det bare måtte bli oss!

Etter  ti dager samtreningskurs:

Della og jeg er nå nærmere hverandre enn for en uke siden. Det er helt klart.

Gjennom lydighetsøvelser, treningsturer, og ikke minst timevis med lufting og kos, har vi blitt bedre kjent.

Della er utforskende, kraftfull, ivrig, snill, myk og sårbar. De første dagene ble jeg kjent med den sterke og fremadstormende. I det siste har jeg forstått mer av den sarte og sårbare.

Å se hele hunden er helt avgjørende for at vi skal fungere godt sammen. Da tenker jeg mye lenger enn den lille godkjenningsrunden vi snart skal gjennom. Jeg tenker mer på at vi begge skal ha det bra de neste ti årene. Denne troen på at vi skal lykkes hadde jeg nok ikke helt på plass første gang jeg gikk runden med Della. Jeg kan fortsatt kjenne på en tilnærmet skrekkfølelse fra da vi for første gang nærmet oss overgangen ved Thereses gate:

Vi kom fra Sporveisgata i godt driv. Det snødde kraftig, og underlaget var glatt og strevsomt å gå på. Jeg hadde akkurat gitt Della beskjed om å søke stolpe. Hun satte da opp farten enda et par hakk. Det føltes som om jeg ble slept bortover uten noe særlig fotfeste. Foran meg hørte jeg biler som suste forbi, og ikke minst to trikker som dundret hver sin vei rett foran meg. Jeg nærmest hang i selen på en liten labrador som trolig var like stresset som det jeg var. Ville hun stoppe ved fortauskanten…?

Hun stoppet. Selvsagt gjorde hun det, men jeg stolte ikke på henne. Jeg var trygg, men følte det ikke slik.

Nå har vi gått mange turer. Både i godkjenningsruten og andre steder i byen.

Jeg stoler på Della nå. Hun vet hva hun skal gjøre.

Det har vært avgjørende at forverten har hatt henne med rundt i et bymiljø. Det takler hun.

Det er også svært verdifullt at hun har vært sammen med andre hunder, og andre mennesker. Det er med på å gi henne trygghet, og det gir meg en stødig hund som jeg kan stole på.

Hun er fortsatt nysgjerrig både på ulike situasjoner og dyr og mennesker vi møter på vår vei. Det kan distrahere og forstyrre henne. Det jeg med glede merker er at jeg klarer få fokuset hennes tilbake til den oppgaven vi begge skal løse. Det er viktig. Vi jobber med å forstå hverandre enda bedre, min kjære lille førerhund og jeg. Vi må jobbe med å få et tempo som passer oss begge, som gjør at hun stresser mindre, og jeg føler meg trygg.

Når vi får til det, har vi kommet et langt steg i riktig retning.


Takk for at jeg fikk dele denne teksten.

Kanskje har du som leser lyst til å snuse mer på det å være forvert? Sjekk ut hundeskolen Veiviserens hjemmesider, eller på Facebook.

Jeg sier ikke mer i dag, nesen min er fortsatt veldig kort, men lover å blogge så snart jeg vet hvordan det går med godgutten vår.

Verdens beste venner, Frida og Dean.frida2

Reklamer

Om HeidiAuensen

Jeg driver bloggen Matspinn og den nedlagte Livet med en førerhundvalp. Ellers drømmer jeg om å bli en utgitt forfatter, noe du kan lese om på www.spinout.no
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s