Første skoledag

Dean hadde jo ingen forutsetning for å glede seg, han visste ikke hvor han skulle den dagen, men jeg gledet meg i alle fall veldig til å komme på første trening med alle førerhundvalpene. Det skulle bli spennende å se hva Dean kunne, og få litt tips om hva vi skal trene på videre. Jeg lurte også på hvor flinke de andre valpene var. Det er jo ingen tvil om at man får litt prestasjonsangst på vegne av sin egen valp.

Denne uka har vi også begynt på valpekurs i Drammen, for jeg føler at Frida og jeg trenger mer kunnskap om hvordan vi skal trene med Dean for at alt skal bli så bra som mulig. Valpekurset har også valpeslipp, så tassen vår skal få anledning til å leike litt med andre på sin egen alder. Femten kuldegrader i flere uker nå, har gjort at det ikke er så mange firbeinte vi møter på turene våre i nabolaget.

Trening i Moss og valpekurs i Drammen kolliderte selvfølgelig, så Dean og jeg dro til Moss, mens Frida og far i huset dro til Drammen uten valp. Mer om det til slutt…

Vel framme i Moss, fem minutter for seint på grunn av det glatte føret, halset Dean og jeg til parken der de andre ventet. 8-9 andre valper på samme alder, inkudert søster Doris, satt relativt pent på rekke og rad og ventet. Ett blikk på resten av gjengen, og Dean gikk fullstendig bananas. Han kunne ikke fatte hvorfor han ikke kunne kaste seg over alle sammen og danse salsa resten av kvelden. At dette var et gå pent-kurs gjennom gater og  kjøpesenter i Moss, gav han blanke i. At matmor prøvde å lokke med godbit og sin fineste stemme, var fullstendig irrelevant.

“Jeg vil hilse, snuse, hoppe og danse. Hvem er den dusten som prøver å holde igjen i den andre enden av tauet?”

Jeg vedder på at det var det Dean tenkte. Han var absolutt verst av alle. Rundt meg tasset veloppdragne svarte labradorer i ganske slakt bånd, og en vilter portugisisk vannhund som allikevel så ganske flink ut hver gang jeg så den. Deans bånd kunne jeg spille slap bass på, hvis jeg ville.

Den kjempeflinke instruktøren fikk låne trollet, og greide mirakuløst nok å oppnå kontakt flere ganger, og jeg fikk noen gode råd om hvordan vi skulle bevege oss gjennom kjøpesenteret på en slags sivilisert måte.

“Du bruker Frolich som godbit? Det er fint – det gjør jeg også, når jeg skal forsterke rosen”, sa han. Jeg tenkte at jeg burde hatt med skinkesteika fra søndagsmiddagen om det skulle gjort noen forskjell den kvelden.

Men jeg lærte masse. Hvordan vi skulle øve på å hilse  pent,  ta heis, og gå på rullebånd, blant annet. Og da vi skulle hjem, og jeg spurte om det var noe håp i det hele tatt for den pesende gærningen min, fikk jeg beskjed om at alt hadde gått helt fint, og at jeg ikke skulle fortvile.

Men fortvilelsen ble bare større, da rapporten fra valpekurset i Drammen kom, og Roar fortalte hvor flinke alle valpene hadde vært. Alle gikk pent i bånd, og alle hørte på eieren sin, og jeg ser bare for meg neste kurskveld på tirsdag; de andre valpene pent foran godbitskåla som de skal trene på å gå til, og Dean-trollet som sliter seg, kaster seg over de andre og gafler i seg alt han får tak i.

Dagen etter skulle Dean være med på jobben, og det er mulig han ante fortvilelsen min, eller kanskje bare han var usigelig trøtt. Han snorksov under pulten hele dagen, bare avbrutt av en hyperveloppdragen sjarmøretappe i lunsjen, så kanskje er det håp allikevel.

Jeg ble så stressa på treningen at jeg ikke fikk tatt andre bilder enn dette av Dean som hilser på søster Doris (det er Doris vi ser fjeset på), men pappa portugisisk vannhund tok mange fine bilder, og hvis jeg får tak i et par av dem, skal jeg legge dem ut her. Et veldig fint av en skrekkslagen Dean på rullebåndet, blant annet.