Hips don’t lie

Dette siste året har snurret som lykkehjulet på et slitent tivoli. Rundt og rundt, og jeg har ikke skrevet noe om Shakira som førehundvalp. Ikke at det ikke har vært noe å skrive. Denne valpen har allerede jobbet som reklamefilmstjerne for leverpostei, hatt kennelhoste, sovet på det beste hotellet på Røros, og spist en rotte nesten like stor som seg selv. På det tidspunktet var hun rundt ti uker, nettopp ankommet Villa Tandberg, og katten Jack hadde visst planer om å innynde seg hos nykommeren ved å legge et jordrottelik på plenen. Jeg sverger på at jeg forsøkte alt jeg kunne, men den episoden står for meg som en grøsser i sakte film; Shakira glufsende i seg det hårete brune beistet, mens jeg desperat kaster meg etter halen i det den forsvinner inn i det litt hundegapet. Jeg rakk ikke fram. I ett døgn satt vi musestille (!) ved valpesenga og lurte på om vi skulle ringe hundeskolen, eller om det kom til å gå bra.

“Det var jo en jordrotte". “De har vel ikke mange sykdommer.” “Men den var diger.”

Valpekreket sov som en pyton i femten timer. Det tar tid å fordøye et rottelik.

Shakira-loff (1280x855)

Uka etter hadde vi førerhundaspiranten vår, Dean, på besøk. Den store, flinke, nesten voksen gutten vår reiste og la igjen en stor dose kennelhoste. Både Shakira og “liksomkusine” Petra er nå immune. Men det var ikke morsomt mens det sto på. Vi trodde Shakira minst hadde svelget en pelsjakke, sånn som hun brakk seg, men denne gangen var det altså en skikkelig hundeinfluensa. I tillegg fikk hun en eller annen allergisk reaksjon, og så ut som om noen hadde blåst opp fjeset hennes med en sykkelpumpe.

shakira-dean

Noen uker seinere svelget hun Hannas lille sommersokk, og da ringte vi hundeskolen. Mange gode råd og en spykur seinere (en stor spiseskje salt i et halvt glass vann fylles på flaske og helles ned i svelget), kom den opp igjen. Vi må nok innrømme at denne valpen har vært veldig glad i ting som kan spises, bare det ikke er hundemat.

Da vi kom i hundebutikken for å kjøpe fór og spurte om de kunne anbefale et godt fór til en Golden Retriever som ikke likte mat, så de bare rart på oss. En sånn Golden hadde de ikke hørt om før. Men det går bra – Shakira spiser det hun vil, og vi passer på å legge alle sokkene høyt.

Som alle førerhundvalper må Shakira trene litt ekstra på miljøer og steder hun ikke har vært før. I motsetning til Dean, har hun kjeftamentet i orden, og hvis det er noe hun ikke er helt trygg på, sier hun i fra. Som den iskalde sommerkvelden på Røros hvor vi fikk sitte inne på en koselig restaurant og spise (det er ikke alle steder vi har fått lov til å være inne, og vi kan jo ikke insistere) . Vel, Shakira likte ikke de store grønne plantene og heller ikke servitøren, så hun bjeffet og så skummel ut, helt til en av oss måtte gå ut med kreket til hun roet seg. Det var litt som å ha en treåring om igjen.

Shakira-roros

Men aller mest har vi hatt et supert år, og selv om Shakira er fra samme oppdretter og er samme rase som Dean, er de ganske forskjellige. Det har vært spennende. Det de i alle fall har felles, er vanngalskapen; der det finnes en vannpytt, kan du vedde på at det finnes en Golden som dypper seg.

shakira-windsurf

Vi har hatt et håp om at Shakira skulle bli avlstispe for hundeskolen. På den måten ville hun bli mamma til førerhundvalper, og ikke førerhund selv. Og hun ville bo hos oss for alltid. Å få en ny førerhundvalp så kort tid etter å ha levert fra oss en førerhundspire var nok litt i tøffeste laget; jeg skal innrømme at vi ønsket oss en Golden fra Attigården, som Dean var, og dette virket som en bra løsning. Ble hun avlstispe, ville hun bli hos oss, og ble hun kassert, ville hun bli hos oss. Det var selvfølgelig også en sjanse for at Shakira ikke kunne brukes i avl, og dermed ville bli førerhund, men den sjansen tok vi. Vi ville ha vært stolte uansett. Men med mye større klump i halsen, det må jeg innrømme.

Og så kom beskjeden. Hips don’t lie. Røntgenbildene viste at Shakira har hofter som lationdronningen hun er oppkalt etter, løse og ledige. Altfor løse og ledige, skulle det vise seg. Hun kan ikke brukes i avl og heller ikke som førerhund. Om vi ville overta henne? Det er det ingen tvil om. Vi valgte å bli fórverter fordi vi ville prøve å ha hund. Etter å ha hatt to så fine valper som Dean og Shakira, er familien enige. Vi liker å ha hund. Dean ble vårt bidrag til en blind. Shakira ble vår egen. Sånn er det. Vi er glade, selv om vi gjerne skulle vært med på å gi flere bidrag til hundeskolen. For det har vært en lærerik tid å være fórverter, og kanskje vil vi gjøre det igjen. Når og hvis vi får tid til en valp i tillegg til Shakira.

Vi er så heldige å høre litt om Dean innimellom. Han har det bra og har en kjempesøt eier som forhåpentligvis får masse glede og nytte av ham i mange år.

Shakiras liv fortsetter her i Villa Tandberg, på skauen, på jakt etter dammer å bade i, vann å svømme i, og forhåpentligvis på leit etter kantareller – for en hobby må vi jo ha.

shakira-skauen2Shakira-skauenshakira-plomme

Kontakt meg gjerne om du lurer på å bli fórvert for en førerhundvalp. Jeg forteller gjerne mer om hvordan vi har hatt det Smilefjes.

Reklamer
Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer

Familien Voff

Akkurat i dag, på den første sommerdagen, mens snøen laver ned her, har jeg begynt på et nytt innlegg om førerhundvalpene våre. I går så jeg plutselig at noen var inne og leste på bloggen igjen, så i kveld kommer det et nytt innlegg og en oppdatering på hvordan det går med verdens beste Dean og Shakira, queen of barking everything.

dean-shakira-beyou

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Nye stier

Denne uka fikk jeg endelig sjansen til å besøke Dean. Han er på hundeskolen for å trene i Oslo sammen med de tre førerhundkompisene sine; en storpuddel, en schæfer og en labrador. Det var et herlig gjensyn, og tårene var ikke langt unna da den gule faren kastet seg over meg og tåkela brillene. Men det var ingen ting å grine for, for Dean har det kjempefint; han bor hjemme hos treneren sin, som er helt super, og hun sier han er veldig flink, og vi skal snart få passe ham en helg, og her er han i førerhundsele, og veldig barsk, synes jeg:

Dea-sele(Bildet er tatt av Deans trener, Monica)

 

Da jeg begynte å blogge om livet med en førerhundvalp, var det fordi jeg selv ikke hadde funnet svar på alle spørsmålene jeg hadde da jeg leste om det å være forvert. Jeg er nok typen til å stille over gjennomsnittet mange spørsmål… Så selv om jeg ikke kommer til å skrive like mye her som før, kan kanskje de som lurer på å ta til seg en valp, finne noen svar her. Utover at jeg elsker å skrive, er det en fin belønning å vite at andre kanskje kan lære av de erfaringene vi har hatt med å ha hund på denne måten.

Men historien slutter selvfølgelig ikke ennå. I løpet av 2014 skal den flinke valpen vår uteksamineres som førerhund; han skal finne sin nye eier og bestevenn, han skal flytte videre. Kanskje får vi se ham igjen, kanskje ikke. Vi håper jo det første, men det er ikke opp til oss. Vi kan velge å være utrøstelige, eller vi kan velge å glede oss over den fantastiske tiden vi har hatt med Dean, og være stolte av både oss selv og av ham. Vi har valgt det siste. Vi har også valgt å ta en ny førerhundvalp i hus….

Er dere gærne selvplagere? spør du kanskje. Men saken er at det har vært utrolig givende å være med på dette, å følge en valp ut i verden på denne måten. Og så er det sånn at den valpen vi skal få, er en liten slektning av Dean. Attigårdens Golden San Shakira, født 2.mars 2014, fra samme oppdretter som Dean, en liten tispe. Og hvis alt går som vi håper på, skal hun bli avlstispe når hun blir stor. Men hva det innebærer, får du se etter hvert. Hvis du følger med her.

Voff på dere alle sammen, og ha en fin sommer!

image

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Å tenke litt lenger enn sin egen nese

Først nå da jeg ikke lenger har en pelskledd kamerat å rusle gatelangs med, innser jeg hvor meningsløst det kan føles å gå kveldsturen alene. Etter ei uke uten annet å gjøre enn å henslepe i sofaen foran OL (helt ufrivillig), uten en eneste grunn til å bevege seg utendørs,  spurte jeg far i huset om han ikke ville være med ut å lufte seg litt. Hvorfor det? svarte han, og da skjønte jeg det. For i de siste fjorten månedene har det ikke vært noe problem å finne en grunn til å komme seg på tur. Den beste unnskyldningen man kan ha for å få beveget den late kroppen sin ut av huset, er en hund.

Det forrige blogginnlegget mitt var kanskje på grensen til det jeg selv kaller for altfor mye reality. Altfor mye tårer og altfor mange følelser. Men sånn var det, og sånn er det. Tar du en hund inn i huset, får du skylde deg sjøl.

Det går litt lettere nå. Gode, flinke forvertskoordinatoren vår har gitt oss noen hint om hvordan det går med Dean, og treneren har lagt ut bilder på facebook av studenten og de nye kompisene hans (en storpuddel, en schæfer, en labradorjente som han liker veldig godt, og to barske rottweilere). Og sagt at hun er fornøyd så langt. Enda er det omtrent ei uke igjen av testingen, men vi forbereder oss nå på den beskjeden som vil være uhyre spennende, uansett utfall; skal Dean settes i trening til førerhund eller skal han ikke.

Det vi vet helt sikkert, er at om han ikke kommer i trening, så kommer han hjem til oss. Uansett kommer han forhåpentligvis hjem på ferie mens han er student. Vi håper i alle fall det.

– Og til nye kusine Petra, en fransk bulldog på 3 måneder. Se hvor liten Dean forsøker å gjøre seg for at de skal kunne leike.Dean_Petra

Men vi kjøpte ikke vår egen hund. vi tok til oss en valp som ikke var vår, en valp som hadde fått et mål med livet sitt. Det har det vært viktig å tenke på i disse ukene. Vi har hatt hund på prøve, uten forpliktelser lenger enn ett år, og det vi har betalt for det er å bli glad i noen som skal reise fra oss, men som vil elske oss hele livet for det hjemmet vi har gitt, og den tiden vi har delt. Det er en liten pris å betale å gråte fordi man er glad i noen som ganske sikkert skal leve et kjempegodt liv, og ha en kjempeviktig jobb.

Omtrent samtidig med at vi leverte Dean, var det en kommende førerhundbruker som skrev i hundeskolens facebook-gruppe. Han hadde hatt førerhund før, og gledet seg nå til å få nr. to. Det han skrev, trøstet meg veldig, og satte perspektiv. Vi har alltid forsøkt å huske på at vi bare har Dean til låns; for å få erfaring med hvordan det er å ha hund, men også for å gjøre en innsats for noen som trenger det. Det er virkelig enkelt å gjøre en god gjerning som forvert; man får så uendelig mye tilbake. Både kjærlighet og stolthet og vissheten om å være til nytte for noen.

Jeg har fått lov til å gjengi teksten hans, jeg har bare gitt hunden et annet navn (”Della” i This is How it ends – Katherine MacMahon). Historien gir så fantastiske eksempler på hva “vår” Dean kan komme til å bety for noen som trenger det kloke hodet hans, motet hans, kjærligheten hans og kameratskapet, og som forverter kan vi være stolte av at vi har bidratt til det.


En førerhundbrukers første møte med førerhund nummer to:

Første gang jeg gikk med førerhund var alt nytt og utrygt. Lite visste jeg den gangen for 14 år siden om hvordan det skulle fungere og hva jeg skulle gjøre. Den gangen så jeg fortsatt litt, og jeg måtte kjempe med følelsen av unormalitet ved å skulle gå med førerhund. Den gangen i Oslos gater visste jeg ikke hvor bra det ville føles å arbeide sammen med disse fantastiske hundene. Jeg kunne ikke vite hvor mye min førerhund skulle bety for meg. Jeg kunne ikke helt tro at jeg ville klare å mestre dette samspillet.

Med Della gikk det lettere. Jeg visste litt om hva jeg gikk til. Det var om lag 2,5 år siden sist jeg holdt i en førerhundsele, og det føltes en smule rart. Mine kalde fingre tok tak i selen, og Della sto nå logrende ved min venstre side. Hun var uten tvil klar for å gå på jobb. Tre korte og raske kommandoer, og vår første tur var et faktum.

Instinktivt var jeg nok stilt inn på min gamle hunds trekk og fart. De første skrittene i den glatte snøen ble derfor ganske fomlende. Fra en lettbent og trippende puddel til en kraftig liten labrador. Snøen dekket alt av underlag, og det var ikke enkelt for lille Della å forstå hva som var vei eller grøft. Når jeg sier at hun er liten, er det egentlig lav jeg mener. Hun er både sterk og har et godt driv.

På mine mumlende kommandoer gjorde hun som hun fikk beskjed om, og dro meg nedover veien i boligfeltet.

Hun var også stresset, trolig nysgjerrig på dette landskapet hun ikke tidligere hadde sett eller snust inn. Tempoet var derfor i overkant høyt, men trekk og rytme føltes veldig riktig.

Bak oss gikk treneren. Han veiledet meg, og ga instrukser til Della når hun ble usikker eller var på feil spor.

Meter for meter og minutt for minutt gikk det bedre. Jeg slappet mer av, og jeg gled sakte, men sikkert inn i modus som førerhundbruker. For hvert skritt vi tok følte jeg at vi gikk fra å være to ukjente til å bli et team. Vi gled sammen i en fart som passet oss begge, og det ble mindre nøling og avbrudd.

Etter en runde i nabolaget var vi igjen på vei langs bilveien der turen hadde startet. Della svingte inn oppkjørselen vår og stoppet på kommando ved bilen til treneren.

Hun fikk masse ros, og jeg satte meg ned på huk for å komme nær henne.

Det føltes så riktig. Det bare måtte bli oss!

Etter  ti dager samtreningskurs:

Della og jeg er nå nærmere hverandre enn for en uke siden. Det er helt klart.

Gjennom lydighetsøvelser, treningsturer, og ikke minst timevis med lufting og kos, har vi blitt bedre kjent.

Della er utforskende, kraftfull, ivrig, snill, myk og sårbar. De første dagene ble jeg kjent med den sterke og fremadstormende. I det siste har jeg forstått mer av den sarte og sårbare.

Å se hele hunden er helt avgjørende for at vi skal fungere godt sammen. Da tenker jeg mye lenger enn den lille godkjenningsrunden vi snart skal gjennom. Jeg tenker mer på at vi begge skal ha det bra de neste ti årene. Denne troen på at vi skal lykkes hadde jeg nok ikke helt på plass første gang jeg gikk runden med Della. Jeg kan fortsatt kjenne på en tilnærmet skrekkfølelse fra da vi for første gang nærmet oss overgangen ved Thereses gate:

Vi kom fra Sporveisgata i godt driv. Det snødde kraftig, og underlaget var glatt og strevsomt å gå på. Jeg hadde akkurat gitt Della beskjed om å søke stolpe. Hun satte da opp farten enda et par hakk. Det føltes som om jeg ble slept bortover uten noe særlig fotfeste. Foran meg hørte jeg biler som suste forbi, og ikke minst to trikker som dundret hver sin vei rett foran meg. Jeg nærmest hang i selen på en liten labrador som trolig var like stresset som det jeg var. Ville hun stoppe ved fortauskanten…?

Hun stoppet. Selvsagt gjorde hun det, men jeg stolte ikke på henne. Jeg var trygg, men følte det ikke slik.

Nå har vi gått mange turer. Både i godkjenningsruten og andre steder i byen.

Jeg stoler på Della nå. Hun vet hva hun skal gjøre.

Det har vært avgjørende at forverten har hatt henne med rundt i et bymiljø. Det takler hun.

Det er også svært verdifullt at hun har vært sammen med andre hunder, og andre mennesker. Det er med på å gi henne trygghet, og det gir meg en stødig hund som jeg kan stole på.

Hun er fortsatt nysgjerrig både på ulike situasjoner og dyr og mennesker vi møter på vår vei. Det kan distrahere og forstyrre henne. Det jeg med glede merker er at jeg klarer få fokuset hennes tilbake til den oppgaven vi begge skal løse. Det er viktig. Vi jobber med å forstå hverandre enda bedre, min kjære lille førerhund og jeg. Vi må jobbe med å få et tempo som passer oss begge, som gjør at hun stresser mindre, og jeg føler meg trygg.

Når vi får til det, har vi kommet et langt steg i riktig retning.


Takk for at jeg fikk dele denne teksten.

Kanskje har du som leser lyst til å snuse mer på det å være forvert? Sjekk ut hundeskolen Veiviserens hjemmesider, eller på Facebook.

Jeg sier ikke mer i dag, nesen min er fortsatt veldig kort, men lover å blogge så snart jeg vet hvordan det går med godgutten vår.

Verdens beste venner, Frida og Dean.frida2

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

A sort of good bye

And you know it’s time to go
Through the sleet and driving snow
Across the fields of mourning to a light that’s in the distance
(U2)

Dean_hanna

Vi har barna våre bare til låns. I en tid som kan føles så altfor kort når den er omme, har vi barn. Så har vi plutselig tenåringer som bryter ut og vil løsrive seg, og så flytter de hjemmefra. Kanskje synes vi det er litt deilig å få huset for oss selv, uten klær og treningsbager slengt rundt, og en vaskemaskin som går døgnet rundt. Kanskje er det deilig å ikke føle seg som eier av et hotell der gjestene lager seg de underligste matretter til alle tider på døgnet, og baker kaker til absolutt alle andre enn mamma. Room service er forøvrig som alltid, og høflige er vi bare når vi er borte… Den stillheten som følger av at tenåringen flytter hjemmefra kan være fin, en liten stund.

Det er bare det at noen barn blir store så altfor fort. For her i huset er det den minste ungen som skal flytte hjemmefra først, og det året vi har hatt sammen, virker bare som et lite vindpust. På en annen måte virker det som en evighet, for det er liksom nesten umulig å tenke seg VillaTandberg uten Dean. Og det aller verste er å tenke på at han ikke er som de andre barna her i huset; Han lengter ikke ut i verden, eller gleder seg til å klare seg selv uten mor og far. Han har det helt topp her og nå, han. Og det er jo ikke mulig å forklare ham hva som skal skje. Forklare ham om den store reisen han skal ut på. Forklare at først så skal han til hundeskolen og sove, og så kommer det en flink dame og henter ham, som først skal se om han kan egne seg til den jobben han kanskje skal få, og deretter skal trene ham hver eneste dag i mange måneder. Han skal bare leveres på hundeskolen neste søndag. Når vi klapper ham en siste gang og vinker stumme og blinde mens vi går baklengs ut døra, vet han ingen ting om at vi kanskje aldri skal ses igjen. For Dean er hvert øyeblikk det som skjer, her og nå, det er det som er livet.

Noe av det vi har lært av Dean dette året, er nettopp det. Å være til stede. Å sette pris på det ene øyeblikket. Å bare være her og nå. Å lære seg at det ikke er noen stor nytte i å kjefte om den sokken som ble spist i går, men som vi fant først morgenen etter. Å bare takke (litt avmålt) for den noe klisne mobiltelefonen som han hadde hentet på storesøsters rom og avleverte pent i fanget – for vi hadde ikke sett at den ble tatt.. Her og nå er Deans motto, og antagelig alle hunders motto, og det har han lært oss en god del om, dette året.

Så jeg forsøker å tenke på her og nå, og ikke telle dagene til neste søndag, og ikke i det hele tatt prøve å forestille meg neste mandag morgen, eller mandag ettermiddag når vi kommer hjem fra jobb og skole og ingen Dean står i gangvinduet og venter. Og jeg forsøker å ikke forestille meg noen dag etter det.

Nå ligger Dean i gangen og venter på kveldsturen sin, og han har vært på skautur med matfar i dag, og vært med ut å måke snø, og lillesøster har gått den vanlige runden etter skolen, og i morgen skal vi base noe helt vanvittig i nysnøen som akkurat nå laver ned utenfor vinduene, og det er akkurat så langt vi orker å tenke.

Mange har spurt, til kjedsommelighet, om hvordan vi orker å være forverter når vi har visst at Dean skal videre. Dere blir kanskje ikke like knyttet til ham når dere vet at han skal reise, har vært et av flere umusikalske forslag. Men man kan ikke la være å gjøre noe her i livet bare fordi det kan komme til å gjøre vondt. Og vi har hatt våre grunner for å ta til oss en valp som ikke er vår, for å ha ham hos oss en liten stund, og kanskje kommer vi til å angre på det – men det ville vi ikke visst noe om hvis vi ikke gjorde det, ville vi vel?

Så jeg spurte andre forverter – hvorfor gjør dere det? Og det var mange grunner;  Noen vil så gjerne ha hund, men kunne ikke binde seg for mange år, eller ville prøve det ut for å se om de var klare for ansvaret. Noen hadde vært allergiske, og ville teste om de ikke var det lenger. Noen var ensomme, eller ønsket seg en turkamerat. Mange har vært forvert før, og syntes det var fantastisk givende.

En fortalte meg at hun tenkte på å lære hunden sin så mange dumme uvaner at den ikke ville egne seg, men så kom hun på at en sånn hund ville hun neppe ha selv, og slo det fra seg. Jeg har tenkt på det selv i mine mørke stunder, de stundene da jeg gremtes over urettferdigheten i at vi fikk akkurat Dean å være forvert for; vi skulle heller fått en hund vi ikke likte så godt…..

Dean1_lite

For at det skal kunne utdannes førerhunder og servicehunder, må det være forverter, for valpene må vokse opp i en familie, og være en del av en menneskeflokk, for å bli gode, sosialiserte tjenestehunder. Og vi tenkte på det og var forberedt på det da vi meldte oss, men på en måte er det vanskelig å tenke seg hvordan det kommer til å bli den dagen det virkelig skal skje. Den dagen Dean skal flytte hjemmefra for å gå på skolen, og begynne å jobbe.

Men nå er det dags, og vi skal gråte og savne og sørge. For alle hunder setter et merke etter seg, som en bruker i facebook-gruppen sa det så fint. Og det merket skal vå bære med oss alltid, enten vi får Dean hjem på besøk eller ferie eller for godt en gang, eller aldri mer. Han vil alltid være en del av denne familien, og vi vil alltid være en del av ham.

Og vi er helt nødt til å ikke tenke framover, for denne gutten er så rolig og fin og så engasjert og blid, at vi ikke kan tenke oss at han ikke går igjennom testen. Og akkurat det samme tenker kanskje hver eneste forvert i hele verden om sin valp.

Lykke til, kjære gutten vår. Vi skal følge med, og passe på…

Dean2_lite

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Jul, jul, strålande jul…

Så har Dean vært hos oss et helt år. Det er rett og slett umulig å forstå. Er det virkelig ett år og tre uker siden den lille tassen besvimte på kjøkkengulvet da matmor tok ribba ut av ovnen? Da klikka det nemlig for luktsenteret hans, etter å ha snust seg rundt på et juletungt kjøkken hele julaften formiddag. Er det allerede så lenge siden vi bar ham over snøkanten på terrassen, så han skulle skjønne at man tisser ute? I hvert fall når man er hund. Det var ikke alltid like morsomt i minus femten grader. For noen av oss. I år har det ikke vært langt unna pluss femten grader i desember, og hvis jeg prøver å løfte Dean nå, så vil den stakkars ryggen min ta kvelden, det er jeg ganske sikker på.

Dean i fjor vinter. Utstyret var ennå ikke helt passe..

Dean_dekken_litenDean-dekken_loper

Heldigvis går han stort sett av seg selv. Vi har fått trene mye på dusjing i det siste, for selvom både matmor og Dean liker seg god på snøfrie stier og vasstrukken desembermose, er Dean enda mer glad i å sjekke ut bekkefar og gjørmehøl som ikke fryser i det rare vinterværet. Så inn i dusjen bærer det etter de fleste skauturene. Men det går ganske greit. En godbit på shampoflaska hjelper. Ofte er det bare en liten dusj på labbene og under magen som skal til for å få vekk møkka, og Dean er ganske tålmodig.

Vi har jammen fått prøve oss på å ha hund i all slags vær, og en golden-pels er virkelig våt når den er våt. Det gjør ingen ting i juli, men i desember er det hakket mer jobb. Men så ønsket jeg meg jo en som kunne dra meg ut i all slags vær nå som tenåringene ikke lenger lar seg lure fram fra hulene sine en søndags formiddag, og det har jeg fått. Det har bare vært en dag da selv Dean måtte gi tapt – da var det blåholke fra huset og nesten ned til riksveien, og voffen sklei forundret på baken ut i buskene før jeg fikk stemt broddene i stålisen og halt ham inn. Jeg har ingen anelse om det finnes brodder til hund. Den dagen ble det mye sitt! og bli! rundt stuebordet.

Juleferie. I Sverige i fjor…

Snuser_liten

Slafern på kjøkkengulvet i år…

jul-2013_3_liten

Innimellom i julehandelen har vi gått de vanlige turene på kjøpesenteret; en førerhundvalps privilegium.  En time på kjøpesenter i julestria kan ta knekken på de fleste, men Dean takler det bedre enn matmor som aldri har vært glad i noen former for shopping. Faktisk er det verre å møte en hund på kveldstur i nabolaget, enn en hel haug på tur i byen. Vi må trene litt på det der, for 35 kg hund en meter opp i lufta er ikke lett å holde styr på. Og ja da, jeg vet at jeg skal stå på båndet, men det er alltid for seint. Idag møtte vi for eksempel en pen labrador som satt pent uten bånd og så på mens jeg desperat forklarte eieren at det lykkelige villdyret jeg prøvde å dra ned fra skuldrene hans var førerhundvalp, og egentlig ikke skulle hilse så mye…

Det er jul og vi skal hit og dit på familiebesøk og middager, så vi får trene mens vi kan. Og kose oss mens vi kan. Etter nyttår må vi regne med å få beskjed om når den lykkelige fanten vår skal begynne på skolen. I alle fall skal han inn til test, og hvis alt går bra da, venter mange måneder med trening. Og sånn er det. For et par dager siden så vi et innslag på Julemorgen om førerhund, og jammen meg var det ikke lille Hailey som vi har vært på mange treninger sammen med. Hun lå så pent ved siden av treneren sin under hele intervjuet, og matmor måtte snike unna litt vann i øyekroken. Jeg tenker på den lille forvertinnen hennes som bare var ti-tolv år, og som sa at hun nok måtte være hjemme noen dager fra skolen når Hailey skulle reise. Både stolt og trist er hun nok nå. En tanke til alle forverter der ute som vrenger hjertene sine for å oppdra en valp for noen andre, og en stor klem til Haileys familie.

Her er linken til innslaget med Hailey:
http://tv.nrk.no/serie/julemorgen/msus12200213/22-12-2013#t=1h24m36s

Da sier vi en litt forsinket god jul og godt nytt år fra Dean og forvertfamilien hans! Vi skal forsøke å blogge om nyttårsaften. I fjor rørte ikke et øre seg på valpen under fyrverkeriet. Vi kan bare håpe det samme skjer i år..

(Denne tyggepølsa var det forøvrig ekstremt enkelt å finne i pakkehaugen.. Tok meg cirka femten sekunder..voff).

Jul2013_1_liten

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Skogens konge

Det viktigste er ikke at du har baller. Det viktigste er at du tror du har det.

Huset har vært stille den siste uka. Det er ingen som henter sokkene våre ut av skittentøykurven, eller kommer med vedkubber, eller gnager hull i busskortet til storesøster. Det er heller ingen som skal gås tur med i grålysningen, eller som venter hjemme etter skolen. Du verden så mye liv det er i et hus med en hund. Men Dean har et program han skal igjennom, og forrige uke var han på hundeskolen for å bli kastrert. Alle førerhunder må kastreres – av ganske opplagte grunner. Det er rett og slett for mye hormoner i omløp, og en hund reflekterer ikke like mye som oss mennesker over at “nå må jeg jobbe – nå er det ikke tid til å fly etter damer..” Altså måtte nøttene vekk.

Heldigvis var det den samme blide hunden som kom hjem igjen. Det første han gjorde var å finne de skitne ullsokkene jeg hadde lett etter, og legge dem i fanget mitt. Etterpå ble han med meg ut for å hente godbitposen, for selv om han strengt tatt ikke skal ha belønning for noe han ikke er bedt om å gjøre,  ble jeg litt bløt av å ha vofsen tassende rundt beina igjen.

De første dagene tok vi det litt med ro; operasjonssåret må få gro litt før vi farter innover de rotbløyta skogsstiene mot Dammane som vi pleier. Dean er nemlig ikke spesielt bekymret over at vannet er blitt kaldere, og badingen må vi vente litt med. Men innkalling på jordene i skogkanten kan vi drive med, og fordelen med en liten adskillelse, er at Dean ikke er fullt så interessert i å løpe foran for å speide. Plutselig er han veldig interessert i om jeg er langt bak, og kommer stadig innom handa med snuten for å si hei.

IMG_0789IMG_0787
(Ja, da, jeg kommer. Skal bare snuse litt på veien.)

IMG_0794IMG_0796

(Og nå, mens jeg visstnok skal ligge stille her og BLI, kan jeg jo bare spise litt på disse stråene mens jeg venter..)

Det er viktig med miljøtrening i byen, så klart, det er der det er biler og folk og trafikk og andre hunder, men det er viktig å ikke være redd for skumle stubber og ikke løpe etter skjærer eller rådyr (litt usikker på om vi er helt i mål der), så vi bruker litt tid i skauen for tida. Når snøen kommer om ikke så lenge, blir det å gå tur på Gulskogensenteret igjen. Faktisk er det en stor fordel ved å ha en førerhundvalp – man kan dra å gjøre julehandlingen og gå tur med bikkja samtidig…

Og apropos baller, så er ikke Dean redd for noe. Altså, han var faktisk redd for en stubbe en gang, men da han oppdaget at det kom godteri ut av stubben, var det ikke noe mer å styre med. Og biler er han litt for lite redd, faktisk. Så om noen har forslag til skumle ting vi kan oppsøke, er det bare å komme med forslag.

Grunnen til at dette innlegget fikk den overskriften det fikk, var egentlig at den nøtteløse tøffingen møtte skogens konge rett oppi lia her om dagen. Det var ingen tvil om hvem som var sjefen, men så var det da heller ingen stor utfordring – denne gangen:

IMG_0766IMG_0767

Som førerhundvalp er Deans neste store oppgave å ta testen. Den testen som bestemmer om han skal settes i trening for å bli en ordentlig førerhund eller ikke. Da skal han være på skolen i noen uker, og så fort jeg vet mer om det skal jeg skrive om det. Alt jeg vet nå er at det skal skje etter jul.

Det er lenge til jul. Faktisk vurderer vi å utsette hele jula til neste år…..

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar